Det kjedelige norskfagets fremtid

Mange synes norsk er et kjedelig fag.
Hentet her

Min ambisjon er å bli en god norsklærer. En god norsklærer for meg engasjerer og klarer å gripe elevene sine i fagets innhold. En god norsklærer er kreativ, viser forståelse, kunnskap og relevansen for faget sitt. Denne beskrivelsen er akkurat det motsatte av min norsklærer på ungdomsskolen. Og akkurat den norsklæreren er grunnen til at jeg vil bli norsklærer. Det er lite heldig at lærere i svært stor grad påvirker elevene i form av om de liker faget eller ikke, og jeg nekter at de fremtidige generasjonene skal ha en like dårlig opplæring som jeg hadde. De skal skjønne hvor viktig norsk er. De skal skjønne hvor samfunnsnyttig norsk kan være. De skal skjønne at det ikke trenger å være et ”kjedelig fag” uten klar nytteverdi. Dette viste seg imidlertid å være en større utfordring enn jeg hadde trodd. Det er en gjennomgående negativ innstilling til norskfaget. Ikke bare fra elever, men fra lærere også. Dette er de fremtidige lærernes ansvar, og dette må vi gjøre noe med.

Henrik Ibsen, 1870
Hentet her

”Dokk va flinke lerere men dokk kunne kanskje gjort noe morsomt også. Norsk er kjedelig så det e ikke dokkers feil”. Slik lyder en av de mange tilbakemeldingene jeg fikk under praksisperioden min. Den eneste tingen jeg virkelig ville unngå hadde skjedd; en av elevene mine hadde kjedet seg i timen min. Flere av tilbakemeldingene jeg fikk var svært gode, men akkurat denne ene lappen fikk meg til å revurdere hele læreryrket. Jeg er fullstendig klar over at ikke alle har en lidenskap for Ibsen og Et dukkehjem, men jeg hadde faktisk tatt dette i betraktning. Jeg lagde jo en stafett for å forklare de stykket! En stafett med lag og poengsystem, der alle elevene var engasjerte. Det er sjeldent, og jeg trodde virkelig at elevene hadde fått et nytt syn på Ibsen. Men nei, norsk er fortsatt ”kjedelig”. Hva mener egentlig elevene med dette?

Litteraturkritiker i NRK, Knut Hoem, skriver i sin kronikk Norskpensum på villspor om hvordan sønnen synes norsk nettopp er et kjedelig fag på skolen (2016). Gjennom hele kronikken beskriver Hoem hvordan fagets lærebok hemmer sønnen sin interesse for faget, og det virker som om det er en generell innstilling til at norskfaget er ”kjedelig”, som sønnen selv beskriver det. For å få en bedre innsikt i hva dette abstrakte adjektivet egentlig betyr, måtte jeg frem med ordboka. Ord som blir brukt til å beskrive ”kjedelig” i denne sammenhengen er ensformig, langtekkelig og trettende (Språkrådet, 2017).  Ut i fra denne beskrivelsen opplever jeg personlig at fag jeg ikke får til passer godt til denne beskrivelsen. De blir kjedelige fordi jeg ikke har forutsetningene for å få det til, noe som igjen fører til at jeg gir opp. Det blir langtekkelig og trettende. Kjedelig. Basert på disse observasjonene undrer jeg over at grunnen til at min elev synes at norsk er kjedelig, er fordi han synes det er vanskelig?

Ordet kjedelig i bokmålsordboka
Hentet her

For å finne ut om norsk er et vanskelig fag eller ikke, kan en pekepinn være hvor elevene ligger karaktermessig. Gjennomsnittskarakteren på eksamen i norsk hovedmål på ungdomsskolen er 3,5, og av alle som tar denne eksamenen er det hele 36% som får karakter 1 eller 2 (Utdanningsdirektoratet, 2017). Dette viser til at det er mange elever som kan slite med norsk. Men er det fordi det bare er ”kjedelig”? Eller er det fordi de ikke har det nødvendige utgangspunktet? Hvilke forkunnskaper du har med deg inn i skolen kan ha mye å si for din videre faglige utviklingen.

I følge Blikstad-Balas har hvilken primærdiskurs du stiller med når du starter på skolen mye å si for din videre læring (2016:40). Hun skriver om hvordan barn som har en tekstkompetanse der tekster har en stor betydning før de begynner på skolen, er bedre rustet i videre skolegang enn de som ikke har det (Blikstad-Balas, 2016:40).  Det er påfallende å tenke at en manglende primærdiskurs og interesse kan være en stor fallgruve for norskfaget i seg selv. Det vil alltid være mer interessant å tilegne seg læring i et tema en personlig synes er spennende, enn noe du ellers ikke ville ofret en tanke. Det er kanskje på grunn av at mange elever ikke tar med seg relevante diskurser hjemmefra at de ikke ser nytten eller gleden med norskfaget, og ergo konkluderer med at det rett og slett er kjedelig.

Selv om primærdiskurs kan ha noe å si for hvorvidt elevene synes norsk er kjedelig eller ikke, er dette likevel motstridende i Hoem sin artikkel. Han er overrasket over sønnens reaksjon, fordi han selv mener at sønnen ikke har et grunnlag for å mislike norsk.

”Hvordan kunne det ha seg? Var han ikke født i en bokhylle? Lå han ikke på sofaen så lang som han etter hvert hadde blitt og slukte (fantasy) bøker? Dessuten likte han jo læreren. Det skortet altså ikke på hverken evne eller lærer – hvorfor var da faget så kjedelig?” (Hoem, 2016)

Hentet her

Dette understreker også Fodstad når han skriver ”Som Hoems sønn kom også jeg fra et hjem med velfylte bokhyller, men verken lærere eller lærebøker fikk meg interessert i litteratur.” (2017:19). Dette er et svært viktig poeng jeg tror det er viktig at alle fremtidens norsklærere tar med seg videre inn i klasserommet. Men hvis verken velfylte bokhyller eller lærebøker er det som får deg interessert i litteratur, hvordan skal jeg som lærer gå frem da? Hva skal jeg gjøre for å vekke interesse og leseglede? Det er naturlig at barn som kommer fra hjem med bokhyller fra gulv til tak i hele kjelleren har et bedre utgangspunkt for nettopp å forstå literacy og norskfaget, men det betyr ikke at de er mer eller mindre interessert i litteratur. Det kan hende at skolen heller burde bidra til å fremme skjønnlitteratur og leseglede, i stedet for å fremstille det som noe elevene må gjøre. Imidlertid, kan det hende at kunnskapsløftet selv har ødelagt for denne muligheten.

I artikkelen Debatten om norskfaget  - en oppsummering (2017) skriver Eyde og Skovholt nettopp dette: en oppsummering av debatten om norskfaget som oppsto i kjølvannet av Hoem sin artikkel. I følge forfatterne sin oppsummering er en av mange innvendinger mot Kunnskapsløftet at de grunnleggende ferdighetene har blitt for ”teoretiske og instrumentalistiske” (Eyde og Skovholt, 2017:11). Med dette vil det si at læreplanen har for stort fokus på leseteoretiske begreper, noe som gjør at skjønnlitteraturen faller bort i en større grad. I følge Eyde og Skovholt gjør dette nettopp norskfaget innholdsløst og kjedelig (2017:11). Dette er mye mulig skrevet under inspirasjon av Hoem sin artikkel, som er snar med å kritisere om den voldsomme plassen teori og metaspråk om lesestrategier regjerer i sønnens pensumbok, mens skjønnlitteraturen ikke viser ansikt før den blir skvist inn i bokens aller siste sider (Hoem, 2016). Dette er noe jeg også ønsker å rope amen til av min lunges fulle kraft, men Hoem sin argumentasjon faller litt for kort til at jeg kan tillate meg å være enig. Han har studert et svært lite spekter av læreboken, og argumentene hans fremstår ikke særlig troverdig hvis du er kjent med forlagsbransjen. Det virker som at Hoem mangler litt av dette grunnlaget, og jeg kunne ønske han hadde litt mer innsikt og argumenter bygget på en større grad av saklighet. Spesielt stusser jeg over hvordan han hevder at veien til at elever skal like norskfaget er gjennom dikt og drama? Selv om skjønnlitteratur kan bidra til å skape leseglede, må jeg her heller trekke frem et av Fodstad sine mange gode poeng: lærebøkene trenger ikke være viktige for elevenes interesse for litteratur. Det kan godt være at Fodstad har rett i at lærebøkene ikke er viktig for elevenes interesse for litteratur (2017), men må det virkelig sette en stoppe for det?

Etter å ha fått utløp for min indre frustrasjon over elever som ikke forstår at norsk ikke nødvendigvis kun er et kjedelig fag, ser jeg absolutt hvordan det kan bli oppfattet slik. Måten en arbeider med norskfaget er svært forskjellig fra skole til skole, men alle må fortsatt forholde seg til den samme læreplanen. Hvis denne planen oppfordrer til en arbeidsmåte som går på bekostning av faget, mener jeg at lærerne selv burde ta grep. Når 36% av elevene enten får karakteren 1 eller 2 på eksamen, tror jeg de fleste kan være enig i at vi har et forbedringspotensiale. Hvor dette forbedringspotensialet ligger har nok flere ulike løsninger, men å lytte til elevene må være det første steget. Vi må ta et ansvar for å tilpasse opplæring, slik at alle, uansett hvilken primærdiskurs de stiller med, kan ha forutsetninger for å komme seg gjennom faget vårt. Hvis de sier det er kjedelig, må vi finne ut hvorfor. Hvis de synes læreboken er like dårlig som Hoem mener, må vi vise de andre aspekter ved den, eller rett og slett ta i bruk annen litteratur. Hvis elevene ikke synes skjønnlitteratur ikke er viktig, må vi vise de pensumet på en annen måte. Ikke lese direkte fra en lærebok de ikke liker, men introdusere de til en verden der litteratur er gripende, viktig og skaper et positivt læringsutbytte. For i motsetning til Fodstad, mener jeg at læreren din kan ha nærmest alt å si for elevenes interesse for litteratur. Dette er vår oppgave. Vi må ta det første steget for å vise elevene veien.

Skrevet av:

Helene Simensen Bergane

Litteraturliste

Blikstad-Balas, M. (2016). Literacy i skolen. Oslo: universitetsforlaget

Eyde, B. og Skovholt, K. (2017). Debatten om norskfaget – En oppsummering. I Norsklæreren 1/17, s.10-14.

Hoem, K. (2016). Norskpensum på villspor. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/ytring/norskpensum-pa-villspor-1.13241743 (hentet: 21.11.17)

Fodstad, L. A. (2017). Hva snakker om når jeg snakker om norskfaget. Noen strøtanker om litteratur, literacy og læring. I Norsklæreren 1/17, s.17-24

Språkrådet (2017). Bokmålsordboka. Tilgjengelig fra: http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=+kjedelig&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&bokmaal=+&ordbok=begge (hentet 23.11.17)

Utdanningsdirektoratet (2017). Foreløpige eksamenskarakterer våren 2017. Tilgjengelig fra: https://www.udir.no/tall-og-forskning/finn-forskning/tema/karakterer/eksamenskarakterer-varen-2017/ (hentet 21.11.17)