ONSDAG 22.11.2017 - Framtidas norskfag

Hei, kjære lesere!

Nå er det fryktelig lenge siden sist, og jeg må bare beklage. Det må ha vært frustrerende for alle dere som daglig stikker innom med ivrende håp om å finne nye innlegg. Men nå er jeg altså tilbake! Og som vanlig er jeg både sinna og sur. Denne gangen er de kanon-bejaende nasjonalistene som får gjennomgå. Her er det med andre ord bare å finne fram notatbøkene.

Eventuelt popcornet.

Debatten om «framtidas norskfag», er mer mangefasettert, fragmentert og uoversiktlig enn et makulert styringsdokument. Flere enn meg har pekt på det uoversiktlige ved denne debatten. (Fodstad, 2017, s. 4) Spørsmålet om hva norskfaget skal bestå av i framtida, er forsøkt besvart med alt fra literacy til skjønnlitteratur, til fornya læreplaner og hele veien til frukt og skolemelk. Det finnes likevel en viss enighet blant forskerne om hva kjernen ved norskfaget generelt sett er. I boka Literacy i skolen (2017) av Marte Blikstad-Balas, bekreftes dette:

«Forskning har gjentatte ganger funnet at det å huske og gjengi innhold fra tekster er en helt essensiell del av skolens literacy og skolens tekstpraksiser». (Blikstad-Balas, 2016, s. 70)

Hvilke tekster det er snakk om, er derimot en slagmark av et debatt-emne. En kjær gjenganger det seneste året, har vært diskusjonen om vi trenger en litteratur-kanon i norskfaget.

Det er altså denne debatten jeg kaster meg inn i.

Er det sånn det har blitt? (Illustrasjon: Fanny Antonsdottìr)

En litterær kanon er en liste over litterære verk som alle elever skal ha lest eller lært noe om. (Skei, 2009) Formålet er å innlemme elevene i den norske kulturarven, og å skape et sett av felles kulturelle referanserammer i landet vårt. Formålet er i seg selv uproblematisk: En litterær kanon skal tjene en fellesskapsfølelse. 

Det er ved hva slags fellesskapsfølelse elevene skal sitte igjen med, at problemet oppstår for denne prosa-bloggeren. Når det når det nå er snakk om en nasjonal litterær kanon, antar jeg at det er tilhørighet til den norske kulturen, og danning innenfor rammene av denne, som er målet.

Da er grensene hårfine mellom et utvalg basert på kvalitet og estetikk, og nasjonalistisk snobberi.

Tidligere i år kom en artikkel som hevda at «Det gamle norskfaget er dødt»,  skrevet av Kjell Lars Berge. (Berge, 2017) I denne kritiserer Berge kanon-forkjemperne, fordi den litterære kanon de forsvarer i høy grad er preget av navlebeskuende kultur-arroganse, på grensa til nasjonalisme. Berge skriver:

«I liten eller ingen grad har tekstenes estetiske kvaliteter vært verdsatt i seg selv. Det vil si at det har vært tatt for gitt at de tekstene som har definert den nasjonale identiteten og lagret den nasjonale hukommelsen, med en slags nødvendighet har hatt høyere estetisk kvalitet enn andre forfatteres.» (Berge, 2017, s. 7)

Som det treffer! Har han ikke rett i, at grad av nasjonalfølelse har blitt et mål på estetikk og kvalitet?

Jeg mener opplagt ikke at vi skal hoppe pent over nasjonalromantikken i lærebøkene, og lese engelsk i norsken fordi det er «framtidsretta». Men det må være mulig, og hensiktsmessig, å dempe det nasjonalistiske som mål på litterær kvalitet!

Og nå sitter leseren og lurer på hvorfor jeg overdriver dette problemet, og på om ikke prosa-svada-synse-bloggeren bør finne noen gode eksempler før hun uttaler seg med kursiv og utropstegn.

Jeg er sjølsagt ikke vond å be.

I artikkelen med den tidsriktige tittelen «Klimakrise i norskfaget» (2017), vurderer Sveinung Nordstoga læreboka Kontekst som bedre enn læreboka Fabel. Argumentasjonen er at Kontekst i større grad har en tradisjonell kanonisert tekstsamling, noe Nordstoga ikke nødvendigvis mener er bra i seg sjøl, men at «det vitnar om ein gjennomtenkt profil som Fabel manglar». (Nordstoga, 2017, s.16).

Sveinung Nordstoga
foretrekker læreverket Kontekst.

Nå kan det være at Fabel-boka er full av fjas og fanteri for alt denne kimse-bloggeren veit, men Nordstogas argumentasjon er likevel bekymringsverdig. Er en tekst-samling automatisk mer gjennomtenkt, fordi den følger en tradisjonell litterær kanon? Jeg antar at Nordstoga med «tradisjonell» referer til den samme litterære kanon som Berge kritiserer som vel nasjonalromantisk. Jeg spør: Kan ikke et utvalg tekster være gjennomtenkt og grundig faglig vurdert på andre grunnlag enn de tradisjonelle? Hvis nei, er det jo bare å slenge debatt-sablene i grøfta med en gang.

Og nå kommer hun kanskje til poenget. Og hvis du nå ikke noterer eller spiser popcorn med armer og bein, kan du jo krysse fingrene for at det faktisk skjer.

For når vi nå snakker om en litterær kanon, snakker vi om den fordi vi mener at elevene skal utdannes og dannes til medlemmer av, og bidragsytere til, norske kultur. Og da må man nesten spørre seg hva denne norske kulturen er. I dag, er Norge et flerkulturelt samfunn. Og selv om ikke Norge ikke til enhver tid har vært et flerkulturelt samfunn, har vi alltid vært influert av andre nasjoner og kulturer.

Denne prosa-svada-synse-kimse-bloggeren mener altså, at det flerkulturelle aspektet er det mest underkommuniserte i norskfaget i dag. What so ever.

Og derfor, ønsker jeg heller ikke uten videre å støtte en norsk litteratur-kanon, og i alle fall ikke den såkalt tradisjonelle, hvor altfor mange teksters kvalitet er vurdert ut ifra i hvilken grad de tjener nasjonalfølelsen. Noen snakker om å gå baklengs inn i framtida, og dette ville være et rimelig kleint kråkestup i så måte.

Enkelte mener at å droppe en litterær kanon gir læreren berettiget makt til å definere hva elevene bør lese og ikke. (Berge, 2017, s. 8) Andre vil si at så lenge dette går på bekostning av felles referanserammer, må nesten læreren føye seg etter en norm. Her er jeg usikker på hvor jeg står. Sjølsagt skal læreren som fagperson og didaktisk utdannet kunne ta valg til det beste for elevene sine. Og sjølsagt skal vi ha et utvalg av tekster som inngår som en del av vår kultur og felles referanseramme.

Jeg oppfordrer leseren til å hetse hemningsløst om dette i kommentarfeltet.

Poenget er like fullt, at så lenge det med litterær kanon menes et utvalg basert på hva som er «norsk nok», vil jeg være imot. I et flerkulturelt samfunn med et utvida tekstbegrep holder det ikke lenger at tekstene «handler om Norge». Da er det kanskje best at det er læreren selv som gjør en faglig vurdering av hvilke tekster som skal stå på planen. 

Alternativet til å la læreren velge tekster sjøl, vil være å sette ned et utvalg som kan utarbeide en ny litterær kanon, med et moderne kultur-begrep for hånden.

Men kom an - 

hvem orker vel flere utvalg.

Helle Nystad22.11.2017

Litteraturliste

Fanny Antonsdottìr, (2014), (illustrasjon), henta 22.11.2014 fra http://www.utrop.no/26704.

Kjell Lars Berge, (2017), Det gamle norskfaget er dødt – leve det nye norskfaget, Landslaget for norskundervisning (LNU).

Marte Blikstad-Balas, (2016), Literacy i skolen, Universitetsforlaget: Oslo.

Lars August Fodstad, (2017), Hva jeg snakker om når jeg snakker om norskfaget – Noen strøtanker om litteratur, literacy og læring, Landslaget for norskundervisning (LNU).

Hans H. Skei, (2009), Kanon - litteratur, publisert 14. februar 2009 i Store Norske Leksikon, henta 22.11.2017 fra https://snl.no/kanon_-_litteratur. 

Sveinung Nordstoga, (2017), Klimakrise i norskfaget – ei skisse av ei utvikling i eit fag, Landslaget for norskundervisning (LNU).