Fremtidens norskfag

Hvilken rolle skal skjønnlitteraturen ha i fremtidens skole? 

 

Henrik Ibsen

Norskfaget er stadig opp i debatt, enten det gjelder forholdet mellom nynorsk og bokmål, dannelse og ferdigheter og sist men ikke minst: Hvilken rolle skal litteraturen ha i alt dette rotet? I lys av LK06 og innføringen av de fem grunnleggende ferdighetene, har litteraturen, spesielt den kanoniserte litteraturen blitt kraftig nedtonet (Fjørtoft, 2014, s. 56). I tillegg til dette er det et økt fokus på kompetansemål elevene skal nå, etter endt trinn. Et eksempel jeg vil trekke frem som understreker denne nedtoningen, er et kompetansemål fra VG3, under hovedområdet språk, litteratur og kultur. I dette kompetansemålet skal elevene kunne:

 

 

 «Analysere, tolke og sammenligne et utvalg sentralenorske og noen internasjonale tekster fra ulike litterære tradisjoner fraromantikken til i dag, og sette dem inn i en kulturhistorisk sammenheng»(Utdanningsdirektoratet, 2013, s. 1).

Som det fremkommer skal elevene lese et «utvalg» av sentrale norske tekster, samt internasjonale tekster. Det står verken hvilke verk eller spesifikke forfattere elevene skal ha kjennskap til. Det blir dermed opp til den enkelte lærer å velge hvilke tekster elevene skal lese og blir eksponert for. Er dette nødvendigvis en ulempe for norskfaget? Igjen dukker det opp flere dikotomier, eller motsetninger, som en også kan kalle det. Hva skal vektlegges i undervisningen? Skal den moderne litteraturen vektlegges? Eller kanskje den internasjonale? Hva med de kjære og kjente klassikerne innenfor norsk litteratur? Som det fremkommer av alle spørsmålene jeg stiller til dere lesere, så er kompetansemålet relativt vagt.

Kjernen i norskfaget har tidligere blitt bygd opp rundt den norske kulturarven og norske klassikere. Disse litterære kanonene har hatt hovedansvaret for dannelse (Maaø, 2017, s. 5). Når dette ikke lenger er gitt, hva skal norskfaget da basere seg på? Er det nødvendig å ha lest de fire store i norsk litteratur, for å bli dannet? Utsagnet jeg kommer med her, er selvfølgelig satt på spissen og så langt har jeg kommet med flere spørsmål, enn svar. Som litteraturstudent og fremtidig norsklektor, mener jeg at eksponering av litteratur på en generell basis er viktigst. Norskfaget sitt ansvar er å utvikle den syntagmatiske tenkningen (Berge, 2017, s. 29). Her spiller litteraturen en viktig rolle, fordi skjønnlitteraturen lærer oss å lese narrativt (Maaø, 2017, s. 56). Maaø (2017) mener at norskfagets kjerne ligger mellom den paradigmatiske tenkningen og syntagmatiske tenkningen. Den syntagmatiske tenkningen gjør at vi kan strukturerer erfaringen lineært, mens den paradigmatiske tenkningen er mer abstrakt, for eksempel når vi skal tolke en tekst (Maaø, 2017, s. 58). For at elevene skal bevege seg mellom disse to tenkemåtene, mener jeg at det er en forutsetning at elevene har lest skjønnlitteratur. 

Penne (2013) nevner i sin artikkel at det stadig er flere elever som begynner på videregående, uten å ha lest en skjønnlitterær bok (Penne, 2013, s. 43). Med dette i betraktning,blir det vanskelig å tenke seg at norskfagets kjerne ligger i spenningen mellom disse to tenkemåtene. For å kunne bevege seg mellom disse, må man jo ha lest en god del litteratur fra før av. Norskfaget bør derfor bygges rundt skjønnlitteraturen og det bør heller være en styrkning av litteraturens plass, enn en svekkelse. Det viktigste er kanskje ikke hvem eller hva elevene leser, men at de leser. Ser vi bort fra målstyringen i norskfaget, kan arbeid med litteratur ha egenverdi for elevene. Det handler om å skape et positivt engasjement rundt skjønnlitteraturen og dette er ikke en enkel oppgave. 

Leser Noora Et Dukkhjem?

I så måte kan de gamle klassikerne brukes, ved å sette de inn i en moderne kontekst. Hvordan kan dette gjennomføres? Jeg sitter ikke med fasitsvaret, men et «nesten» aktuelt eksempel er å ta utgangspunkt i Ibsens skuespill «Et Dukkehjem» og se hvordan serien Skam bruker intertekstuelle referanser fra skuespillet.

I eksempelet jeg har trukket frem er en utforskende lesemåte sentralt, fordi det er med på å avdekke nye måter å se på teksten på, i forholdet mellom del og helhet (Nielsen, mfl. 2014, s. 185). Jeg mener ikke at vi skal modernisere alle klassikerne, fordi den eldre litteraturen sier noe om den kulturelle arven vår. Klassikerne gir oss referanserammer og en historisk forankring. Moderniseringen av "Et Dukkehjem" er bare et eksempel på hvilke muligheter litteraturundervisningen kan gi. Sett i et større perspektiv kan arbeid med litteratur, ha positive innvirkninger i andre fag. Et grunnleggende trekk er at det handler om å kunne strukturere og tolke det man har lest. Før man kommer så langt, må man ha lyst til å lese og være åpen til teksten. Det er derfor jeg har trukket frem en kjent og kjær klassikker. Gjennom å gjøre klassikerne up to date og relevante, kan det skape engasjement blant elevene. Dette kan føre til at elevene møter teksten med et åpent og utforskende sinn. I en globalisert verden, har faget blitt mer flerkulturelt, noe som også kompetansemålet fra VG3 viser til (Norstoga, 2017, s. 45). En utviding av flere perspektiver, vil skape innsikt og forståelse for andre kulturer. I tillegg kan vi bruke kjente forfattere fra andre land, som elevene har kjennskap til. Sett i et større perspektiv kan skjønnlitteraturen fungere som en motvekt til et instrumentelt syn på norskfaget. Det vil i et litracy perspektiv også forsterke ulike ferdigheter og kompetanser, som dybdelæring og kritisk tenkning (Gourvennec, 2016, s. 2).  

Som fremtidig norsklærer mener jeg at skjønnlitteraturen og klassikerne fortsatt bør ha en viktig plass. Likevel synes jeg det viktigste er å skape engasjement og glede rundt litteraturen. Da må man tenke nytt og være litt kreativ i valg av innhold. Dersom man klarer å skape et positivt engasjement for lesing på en generell basis, vil det også styrke literacy kompetansen.  

Skrevet av: Karina Bauger 

Litteraturliste:

Eyde, B. og Skovholt, K. (2017). Debatten om norskfaget - en oppsummering. I Norsklæreren 1/17, s. 10-14.

Fjørtoft, Henning (2014). Norskdidaktikk. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS: Bergen

Fodstad, L. A. (2017). Hva jeg snakker om når jeg snakker om norskfaget. Noen strøtanker om litteratur, literacy og læring. I Norsklæreren 1/17, s. 17-24.

Gourvennec, A. F. (2016). Litteraturfaglig praksis: Avgangselevers retrospektive blikk på arbeid med litterære tekster i videregående skole. I Nordic Journal of Literacy Research, vol. 2, s. 1-18. Hentet fra: https://nordicliteracy.net/index.php/njlr

Maaø, T. (2017). Kjerneelement i norskfaget. Kva skal fagfornyinga ta utgangspunkt i? I

Norsklæreren 1/17, s. 49-59.

Nielsen, I. m.fl. (2014). Lesing i norsk. I Skaftun et. al. (red.) Leseboka. Leseopplæring i alle fag på ungdomstrinnet, s. 181-198. Oslo: Cappelen Damm.

Nordstoga, S. (2017). Klimakrise i norskfaget. Ei skisse av ei utvikling i eit fag. I Norsklæreren 1/17, s. 36-47.

Penne, S. (2013). Skjønnlitteraturen i skolen i et literacy-perspektiv. I D. Skjelbred og A. Veum (red.) Literacy i læringskontekster, s. 43-54. Oslo: Cappelen Damm.

Læreplaner

Kunnskapsdepartementet. (2013) Læreplanen i norsk (NOR1-05). Hentet fra http://www.udir.no/kl06/NOR1-05